Min kopp som står foran meg
trenger ikke å være tom...

Denne elven som renner forbi
bærer så mye, så mye, så mye, så mye mer i seg
enn øyet kan se.

For på overflaten
ser den bare ut som vann som beveger seg.

Men noen lærte meg.
Noen viste meg: “Ta denne skålen, dypp den ned i denne elven, løft den opp og fortsett å gjøre det, og en dag vil skålen din være fylt med fredens gull.”

Det er dette jeg gjør.

Så det finnes mange mennesker.
Elven renner foran oss alle.
Noen ser bare på elven og sier: “Veldig fint.” Noen ser på elven og sier: “Jeg skulle ønske jeg kunne stå på ski på den.”

Noen ser på elven og sier: “Jeg skulle ønske jeg kunne kjøre båten min på den.” Noen ser på den og sier: “Du vet, jeg kan dyppe tærne i den; jeg er litt varm, så jeg skal dyppe tærne i elven.”

Er det bra? Er det dårlig?

Jeg skal ikke felle noen dom,
men mer enn det dette øyet kan se,
har noen vist meg rikdommene som strømmer
med denne elven.

Og skålen jeg fikk.

Nå gir alt mening....

Prem Rawat - London, 2004