En liten menneskeskikkelse foran en enorm steinbue i morgentåken

Når mennesker reiser monumenter over sine prestasjoner, får de andre mennesker til å føle seg små. Når mennesker står foran disse byggverkene, føler de seg bittesmå.

De må løfte blikket for å se dem, og sammenlignet med dem føler de seg svært små.

Det kalles «storslagenhet».

En menneskelig profil med et mykt belyst elvelandskap inne i silhuetten

Ved skapelsen av hjertet ditt er monumentet tilpasset deg. I deg finnes storslagenheten, og der er det du som vekker undring. Det er mennesket selv som fortjener denne undringen. Fra mennesket strømmer kjærligheten.

Fred vil ikke komme til uttrykk på en eller annen vegg. Fred vil komme til uttrykk i oss. Det er der vi trenger den mest. Mangelen på indre fred er det som forårsaker krigene i den ytre verden. Når freden kommer til uttrykk i oss, begynner vi å forstå hva fred betyr.

Fred må føles.
Glede må føles.
Sannheten finnes ikke i ord.
Sannheten er noe vi føler.

Den dypeste sannheten finnes i oss, og den dypeste virkeligheten utspiller seg rett foran øynene våre.

Vi er her. Det er sannheten. Vi eksisterer. Vi kan føle. Vi kan forstå. Vi kan kjenne oss hele.

Vi må være bevisste på livet vi har. Det er ikke noe vi kan leve som en bisak. Også vi selv trenger klarhet, ikke bare noen få mennesker som har fått ansvaret for å «se klart».

En person følger en rolig sti mens andre i det fjerne tar en annen vei gjennom tåkete åser

Jeg sier: stå på egne ben.

Folk sier at jeg er «kontroversiell». Jeg vet hva det betyr, men av nysgjerrighet slo jeg det opp i ordboken for å finne den formelle definisjonen.

I bunn og grunn betyr det noen som går i den andre retningen.

Jeg går i en annen retning, men ikke bare for å gå mot strømmen. Jeg kan ikke være uvøren i dette livet. Hvert åndedrag er for dyrebart. Hvert øyeblikk i dette livet er for dyrebart. Jeg kan ikke tillate meg å ta sjanser. Jeg må gå i den retningen jeg kjenner, og gå videre med klarhet, uten uklarhet.

Et gammelt messingkompass hviler i to hender, med et mykt belyst sentrum

Hvordan vet jeg det? Jeg har et kompass, og jeg kaller det hjertet.

Det er et fantastisk kompass. Det er presist og så virkelig. Det viser oss retningen mot livet. Folk spør om jeg snakker om å høre stemmer inni oss. Nei, hjertet forteller deg ikke hva slags bil du skal kjøpe.

Hjertet er dette ropet, dette kallet, som sier: «Kjenn deg hel. Slukk denne tørsten. Lev dette livet bevisst. Få så mye som mulig ut av alt dette åndedraget har brakt deg. Vær levende. Eksister.»

Noen av oss er blitt flinke til å stikke hodet i sanden. Vi graver et hull, begraver hodet og tror at problemene vil forsvinne. Det er ikke å leve. Å leve er å kjenne, innenfra og ut, gleden over å være i live.

Det jeg snakker om, er at hver og en av oss skal leve i fred. Det kommer først. Ingenting kan erstatte det. Vi trenger fred i livet vårt. Dette er ikke tomme ord. Dette er virkelig. Denne muligheten er svært, svært virkelig.

La hjertet ditt avgjøre. Hvor langt unna deg er denne freden? Den finnes i hver og en av oss. Så nær er den. Det vi alle til syvende og sist leter etter, finnes i oss.

Mykt kveldslys speiler seg i stille vann under fjerne åser innhyllet i tåke