Jeg søker – jeg vet ikke hvorfor jeg søker.
Jeg søker fordi jeg tror jeg må. Jeg søker fordi jeg har lest at "det er en god ting å gjøre". Og hele tiden unngår jeg å forstå den virkelige magien. Nå, la meg fortelle deg hva det dreier seg om.

Så innebygget, og så fundamental er denne lengselen etter å være tilfreds. Jeg bruker ordet "tilfredshet", og det kan være helt upassende, og det spiller ingen rolle. For det er denne følelsen, skjønner du, det er en følelse.

Så lenge det har eksistert språk, og så lenge mennesket har kunnet skrive, har han forsøkt å beskrive denne følelsen.

Han kalte den 'fred', og det var ikke godt nok. Han visste det.

Ro – var ikke godt nok. Stillhet – var ikke godt nok. Kjærlighet – var ikke godt nok. Glede – var ikke godt nok.

Kraften i denne fundamentale tørsten, i denne fundamentale søken, kraften – du må forstå dette. Og ikke bare må du forstå dette, du må gi deg hen til det. For du kan ikke kjempe mot det. La det erobre deg. La det komme. Og la det absorbere deg. For det ville være å bli absorbert i fred, å bli absorbert ... hvordan? Som en vanndråpe som treffer havet.

Den forlater skyen og den er en dråpe, og den er en dråpe, og den er en dråpe, og den er en dråpe, og den er en dråpe...

Og i det øyeblikket den treffer havet, da er den havet, den er ikke lenger en dråpe.

Ser du hvordan det fungerer? Er ikke det fascinerende? Liten dråpe, bitte liten dråpe – faller noen tusen fot: dråpe, dråpe, dråpe, dråpe, dråpe. Den har en entitet, den har en identitet, den er en dråpe. Den eksisterer, den er en "ting", og den er liten.

Og den faller og den faller og den faller.... Og den har ikke noe valg. Og hvis vinden blåser på den, flytter den på seg. Og vinden blåser den nedenfra og den stiger litt – bremser fallet litt. Og så starter den igjen. Hvis vinden blåser den fra høyre, flytter den på seg; den blåser fra venstre og den flytter på seg.

Og den er slave for hvert element som ønsker å virke på den. Og den fortsetter å falle, falle, falle, og så "plask" i dette ene lille magiske øyeblikket. Og hvis du har sett dette, jeg vet ikke om du har, men når det regner og den faller på havet, lager den en liten ring – og så er den forsvunnet, den er borte. Dens siste merke er en liten ring. Ikke veldig stor, ikke veldig stor, og den er blitt absorbert.

Jeg vet ikke med deg, men det er det jeg vil – å bli absorbert, inn i den gleden. Hvor vi nå er uadskillelige. Nå vind, kom igjen, gjør din ting – prøv å dytte meg. Nå er jeg ikke sårbar, for nå står jeg med havets soliditet – som for øvrig er flytende.