Jeg søker – jeg vet ikke hvorfor jeg søker.
Jeg søker fordi jeg tror jeg må. Jeg søker fordi jeg har lest at det er en god ting å drive med. Og hele tiden unngår jeg å forstå den virkelige magien. Nå. La meg fortelle deg hva det dreier seg om.

So innebygget, så fundamental er vår lengsel etter tilfredshet. Jeg bruker ordet ”tilfredshet” selv om det kanskje er fullstendig misvisende, men det betyr ikke noen ting. Fordi dette er en følelse, forstår du, det er en følelse.

Så lenge som språk har eksistert, og så lenge som mennesket har kunnet skrive, har vi forsøkt å uttrykke denne følelsen.

Vi kalte den ”fred”, men det var ikke godt nok. Vi visste det.

Ro – var ikke godt nok. Stillhet – var ikke godt nok. Kjærlighet – var ikke godt nok. Glede – var ikke godt nok.

Kraften av denne fundamentale tørsten, av den fundamentale søken, denne kraften må du forstå. Og ikke bare må du forstå den, men du må gi deg selv hen til den. For du kan ikke slåss mot den. La den erobre deg. La den komme. Og la den absorbere deg. For det vil være som å bli absorbert inni fred, som å bli absorbert som…..hva skal vi si? Som en vanndråpe som lander i havet.

Den forlater skyen og er en dråpe, og er en dråpe, og er en dråpe, og er en dråpe, og er en dråpe…

Men i det øyeblikket den treffer havet, da er den ikke lenger en dråpe.

Ser du hvordan dette virker? Er det ikke fascinerende? En lien dråpe, en bitte liten dråpe – faller noen tusen meter: dråpe, dråpe, dråpe, dråpe, dråpe. Den har et navn, den har en identitet, den er en dråpe. Den eksisterer, den er en ”ting”, og den er liten.

Og den faller, og den faller, og den faller…. Og den har ikke noe valg. Og hvis vinden blåser på den så flytter den på seg. Og så blåser vinden nedenfra og den stiger så vidt – bremser fallet litt. Og så begynner den igjen. Hvis vinden blåse fra høyre så flytter den på seg; vinden blåser fra venstre og den flytter på seg..

Og den er en slave for ethvert element som ønsker å påvirke den. Og den fortsetter å falle, falle, falle, og så ”plask” i dette ene korte og magiske øyeblikket. Og hvis du har sette dette, jeg vet ikke om du har, men når det regner og en dråpe faller i havet så lager den en liten ring – og så er den forsvunnet, den er borte. Det siste sporet den satt var en liten ring i vannet. Ikke veldig stor, ikke veldig viktig, og så er dråpen absorbert.

Jeg vet ikke hvordan du ser på det, men det er det jeg også vil – å bli absorbert, inn i den gleden. Hvor vi er uadskillelige. Nå vind, bare sett i gang, gjør det som du gjør, forsøk å dytte meg. Nå er jeg ikke lenger svak, for nå er jeg sterk som et helt hav – som, når vi tenker oss om, er flytende.

Men hva nå – er jeg fremdeles bevegelig?
Selvfølgelig.
Jeg skal reise til fantastiske steder, som jeg ikke engang kunne drømme om som dråpe.

Jeg skal besøke steder.
Jeg skal se mange ting,
Og jeg kommer til å være del av det vidunderlige havet.